Vi var to familier på turen, og mange aldre var representert. Jeg er eldst, men neppe den eneste som tenkte at barna var et alibi for å kaste oss ut i akeløypa. Lite ante jeg at det viste seg at det var vi voksne som ble vanskeligst å hale ut av bakken. Men la oss ta det hele i riktig rekkefølge:

Akeløyper

Skarslia Ski- og Akesenter ligger i Ål kommune. Kommer du sørfra, tar du av nordover fra riksvei 7 rett før Ål sentrum. Da beveger du deg fra bunnen av dalen og opp i fjellsida. Veien du da kjører er fylkesvei 244, og den markerer seg umiddelbart med å være bratt fra første sving. Jeg må innrømme at jeg alltid er litt spent før slike bratte stigninger når jeg kjører bobil på vinterstid. Det var kveld da vi tok av hovedveien og begynte på de svingete bakkene. Snøen lå tungt i lufta, og er det en ting jeg har erfart, så er det at det ikke skal så mye nysnø til før det blir trøbbel med vår forhjulsdrevne bobil. Vektfordelingen tilsier at bobilen så absolutt burde hatt bakhjulsdrift for vinterbruk.

Vintercamping

Heldigvis var det greit grep allerede i første motbakke, og det er en beroligende følelse. Det gikk greit, hele veien opp til Skarslia. Vel fremme ble vi møtt av et lag med nysnø, som hadde fått være i fred for snøplogen. Det var nok til at vi ikke kom opp den siste bakken, til selve skisenteret. Det var nesten midnatt, og det var ingen tvil i mitt sinn om at det var bedre å parkere på plassen ved veien enn å skulle rygge seg opp den snøbelagte veien med en 90-graders knekk midt på.

Neste dag hadde heldigvis noen måkt den lille veistubben, og jeg kunne enkelt kjøre opp. Selve parkeringen ved skisenteret er ikke så stor, og er ikke spesielt tilrettelagt eller egnet for bobiler. Vi hadde for eksempel ikke tilgang til strøm. Dermed fikk vi virkelig testet grensene til gel-bodelsbatteriet vårt som er noen år gammelt. To fulle gassflasker gjorde at vi ikke var bekymret for å kunne holde varmen.

Vi fricampet fra tirsdag kveld til lørdag. Det viste seg at batteriet også klarte jobben, men det var med nød og neppe. Spenningen var langt ned på 12-tallet, men vi fikk bekreftet det vi tidligere har påstått i Din Fritid: Også et blybatteri tåler en dyp utladning, om det bare raskt blir ladet opp igjen (senest i løpet av 24 timer).

Siden vi var flere familier, disponerte vi også en leilighet, og det gjør jo at belastningen på gass, vann, gråvannstank og toalettank i bobilen blir langt mindre. Normalt krever vintercamping over flere dager at du har strøm i nærheten, med mindre du er utstyrt med en god litiumbatteripakke. Det er også en stor fordel med tømmemuligheter eller et sanitæranlegg i nærheten. På den måten er ikke Skarslia spesielt godt tilrettelagt, men jeg tør påstå at de fleste bobiler, og bobileiere, fint vil klare et par døgn fricamping, selv vinterstid.

Vinterskodd

Bobilen vår var utstyrt med piggdekk. Vi testet også for første gang ut en isolasjonsmatte fra Kama Fritid til frontruten. Det var ingen vitenskapelig eller sammenlignende test, men det er ingen tvil om at dette blir et selvfølgelig tilbehør fremover på vinteren. Vi kommer tilbake til temaet senere i Din Fritid for vi skal også skal prøve ut en større type som også dekker panseret. Det er en kjensgjerning at en bobil har langt dårligere isolasjonsevne enn for eksempel en campingvogn. Det skyldes at frontruten kun har enkelt glass, og at torpedoveggen er en kuldebro. Denne er konstruert for å ha et varmapparat som pøser på med varmluft når varebilen brukes (det vil si kjøres) på vinteren. Bobileiere bruker som kjent bilen også når motoren ikke går, og da er det fornuftig å isolere så mye man kan i denne kalde enden av bilen.

Heiskort

Som barn tenker man knapt på at man må løpe opp bakken når man kan glede seg til å ake ned igjen. Men oppoverbakkene blir bare tyngre med alderen. Nettopp derfor passer akebakkene på Skarslia for alle. Her er flere slalomløyper og to akebakker, som alle bruker samme heisen for å komme opp. Du kjøper et heiskort og leier et akebrett. Eller kanskje vi skal kalle det for en kjelke? Uansett er dette en kul snøfarkost som du så kan hekte på t-kroken i skiheisen. Dermed kan kjelkene trekkes opp bakken sammen med de som kjører snowboard og slalom.

Vel oppe er det separate og tydelig merkede løyper for skiløpere, og for akende. Å kunne ake ned bakkene på rundt halvannen kilometer er kjempegøy. De er relativt bratte, så mange vil nok sette pris på at kjelkene har brems i tillegg til styring. Dette gjør at du kan ha god kontroll, uavhengig av hvor fort du ønsker å kjøre. Vi var flere i følget som testet ut grensene, og da er det lett for at man kommer for fort inn i svingene. Men takket være godt doserte svinger var det verste som skjedde oss, litt tryning i snøen.

Sikkerhet

Det er en selvfølge at man bruker hjelm når man skal ake, akkurat som at de som kjører alpint også bruker dette. I tillegg er det en praktisk fordel med slalåmbriller. Man får ganske så mye fartsvind i øynene i løpet av en dag. Og er det snø i lufta, setter man ekstra pris på beskyttelse.

Opplevelsen

Du lurer kanskje på om det var gøy å kunne ake så mye man ville, og så fort man ville? Vel, det er det bare å svare ja på. Det var kjempegøy. Minstejenta (6) i reisefølget syntes det gikk for fort, og at det var litt skummelt. Dette er nok ikke en aktivitet for alt for små barn. Men liker du fart og spenning, kommer du til å kose deg i bakken.

Vi kjørte mye om kapp, og etter hvert ble det om å gjøre å klare å kjøre bakken ned uten å bremse, og å holde seg på kjelken. Det gikk bare nesten. Rammen for de fartsfylte opplevelsene oppleves som trygg og god, uten at det på noe punkt blir kjedelig. Ja, litt kjedelig kan forresten heisturen opp bli, den tar ganske lang tid. Men da er det bare å se for seg alternativet med å bære opp kjelken. Og da blir det bare dumt å klage.

De koster en del penger å ake. Prisene for kombinasjonen heiskort og akebrett-leie (1 person) er: 310 kr for én time og 420 for to timer. Og ja, vi har tenkt oss tilbake til Skarslia, dette var kjempegøy!

Kiting

En av dagene på turen var det så kraftig vind at verken ski eller akebrett i bakken fristet. For mange blir dette kanskje en typisk innedag, mens vinden blåser fra seg der ute. Vår plan var å gå en tur i blåsten, og så grave oss ned i sofaen igjen. Dagen ble helt annerledes: Kraftig vind er kiternes motor, og Bergsjø-området byr på et supert terreng for kiting.

Du lurer kanskje på hva kiting er? I følge Store Norske Leksikon er det en sport der utøveren trekkes med vinden etter en drage (engelsk «kite»). Sporten utøves på vann, land eller snø. Kiten er festet til et trapes som sitter rundt hoftene, og den styres ved hjelp av fire liner som er festet til en styrepinne (bar).

To i reisefølget er ivrige kiterer, og vi ble med på den ti minutter lange kjøreturen fra Skarslia opp til det snø- og isdekte fjellvannet Bergsjø. Her fikk jeg på nært hold oppleve hvordan kalde fingre rigget til selve kiten og det som opplevdes som utallige snorer. Sikkerheten er viktig, og det er en god del jobb å rigge utstyret. Jeg tar meg i å tenke at du må virkelig være entusiast for å drive med en slik hobby. Men, i det de forvokste dragene plutselig er oppe i luften, og de to kiterne farer av gårde, lar jeg meg imponere av fart og luftige hopp. Det er en mektig opplevelse å utnytte og oppleve naturen når den viser seg fra sin ville side.