En utenom sesongopplevelse

Målet var Atlanterhavsveien i månedsskiftet mars-april. Jeg hadde tatt med meg en fiskestang, noe fridykkeutstyr og et firbeint reisefølge. Kjøleskapet var fullt, gassflaskene likeså. For sikkerhets skyld lot jeg vinterdekkene stå på, det var jo tross alt bare vår. Hjemme på Østlandet skinte sola, og jeg så for meg noen rolige og fine dager der ute i havgapet. Men å være på tur i vårt langstrakte land i vinterhalvåret, gir som regel en eller annen overraskelse.

En siste kraftanstrengelse

Jeg fikk et lite forvarsel da værmeldinga antydet en del regn de neste dagene. Likevel må jeg si jeg ble overrasket da jeg kjørte ned europavei 136 fra Dombås til Åndalsnes. Her var det ikke regn, her var det snø. Landskapet som møtte meg var hvitkledd. Og mer snø skulle det bli: Store hvite flak drev fløy vannrett i den økende vinden. Det røsket i bobilen hver gang den kom i åpent lende.

Jeg har havnet midt i vinterens siste kraftanstrengelse. Den som ofte må til for at våren skal kunne slippe til.

I det jeg passerer Molde blir snøfallet bare tettere og tettere. Jeg mer aner enn ser de kjente og spektakulære bruene når jeg er framme. Det føles som to frådende gråsvarte vegger på hver side. Jeg sliter med å se hvor det gråpiskede havet slutter, og hvor snøfillene begynner. Det er bare å finne seg en parkeringsplass, og la oss si det slik, det er ikke trangt om plassen noe sted denne kvelden.

Sola kommer

Neste dag skinner sola tidvis, men så skyer det plutselig til og snøen laver ned igjen. Det blir ettermiddag før jeg får tid til å tenke på om jeg skal finne fram fiskestanga. Men jeg rekker ikke å bestemme meg før været igjen skifter. Jeg har aldri opplevd maken. Fra snøstorm til klar blå himmel og tilbake igjen, bare mens jeg tok på turklær.

Mens jeg vurderer hva jeg skal finne på den kvelden, tar jeg en tur med hunden på svevestien. Den flotte gangstien rundt Eldhusøya nærmest klorer seg fast i fjellsiden, men stålkonstruksjonen føles trygg og er tilpasset rullestolbrukere og barnevogner, så jeg føler meg trygg. Utsikten denne dagen kan jeg ikke skryte av ettersom snøen igjen blåser vannrett. Når vi kommer tilbake, er vi godt fornøyd på frisk luft, og det blir en matbit i den lune og varme bobilen.

Når jeg kjenner på så store krefter, minner det meg på hvor liten jeg er, og hvor små vi mennesker blir sammenlignet med naturens krefter.

Det blir flere gåturer, det blir fotografering, det blir god mat og det blir små glimt av landskap malt i stilige nyanser av grått. Men fiske blir det ikke, heller ingen dykketur.

Et besøk som hadde passet i turistbrosjyrene ble det heller ikke. Opplevelsen stod i sterk kontrast til de reklamepregede bildene man ofte ser fra Atlanterhavsveien. Men det ble en flott bobiltur og en helt rå naturopplevelse av de sjeldne. Og da kan jeg ikke si annet enn at det var en fin tur!