Caravanbransjens mamma

Da hun var på jobb hos Norsk Isabella AS, opplevde Trine-Lise ikke rent sjelden at hun tok røret og en kunde i andre enden sa:
– Hei, det er meg.…

Tett på bransjen

– Jeg har ikke rent sjelden vært misunnelig på kundene mine som kunne reise vekk hver helg til campingvogna. Det høres ut som en drøm, forteller Trine Lise ettertenksomt. Bobil & Caravan møter pensjonisten i sitt hjem i Sarpsborg.

– Men jeg klarte alltid å høre hvem det var i den telefonen - uansett om de syntes det var nødvendig å si navnet sitt eller ikke. Jeg hadde så god kontakt med de fleste i bransjen at de nesten opplevdes som familie, forteller hun engasjert.

– Det føles som at jeg kjenner alle i bransjen etter mer enn 40 år i jobben med Isabella.

Hobby

– Jobben har vært min store hobby, hvor jeg har brukt både arbeidstid og fritid. Også sosialt har jobben vært det viktigste for meg. Derfor er det nå ekstra rart å ha blitt pensjonist. 

– Det å ha med kundene å gjøre har vært veldig sosialt, og jeg har hatt et veldig stort nettverk. Det er utrolig mange hyggelige mennesker som jobber med eller som bruker vogn eller bobil som ferieform, forteller den blide pensjonisten. 

Vokst opp med salg

– Jeg har vokst opp i en kolonialbutikk, og det har nok satt sine spor. Kunderespekt og serviceinnstilling er noe av det. Etter å ha fått handelsbrevet har jeg jobbet mye. Først i kolonialbutikken til min far, så begynte jeg å selge møbler i et lokalt møbelfirma. Mitt møte med caravanbransjen skjedde hos daværende importør av Isabella. Etter ti år der fikk jeg stillingen som administrerende direktør i Norsk Isabella AS. Dette datterselskapet opprettet Isabella i 1985. Problemet var at det ikke var noen å administrere, jeg var den eneste ansatte. 

På denne tiden hadde jeg et spesielt stort ansvar, og det ble lange dager. Det var likevel veldig motiverende å ha det forholdet jeg hadde til produktene: Jeg følte jeg solgte verdens beste varer. Da tenker jeg både på kvaliteten på selve teltene og ikke minst på hvor heldig jeg var som solgte produkter som ga kundene en bedre ferie og fritid. 

Jeg opplevde et fellesskap på tvers av landegrensene, vi som jobbet med Isabella var nesten som i familie. Noe av den samme positiviteten opplevde vi også i den norske caravanbransjen. Etter noe tid ble det ansatt flere i firmaet.

Bransjeforbund

– Var det på grunn av den store kontaktflaten din du stilte opp som første president i Norges Caravanbransjeforbund i 1997?

– Ja, det er nok riktig. Jeg hadde stor glede av å jobbe sammen med kollegaene. Men jeg kjente lite til formalitetene rundt det å drive et slikt forbund, derfor satt jeg stor pris på nyttig hjelp og gode råd fra Bjørn Lahus som var en stor ressurs for NCB. 

En annen viktig årsak til at jeg ville ha denne jobben var et ønske om å heve statusen til camping. Jeg synes det er trist å se hvordan campingfolket blir satt i bås, og ofte sett ned på. Båtfolket går rundt med blå blazer og er stolte av ferieformen sin. Det å feriere med bobil eller campingvogn fortjener også en høy status. Derfor jobbet vi mye med markedsføring og promotering av ferieformen den gang. 

I den jobben var det en fordel å være kvinne i et mannsdominert miljø, i tillegg representerer Isabella en slags uavhengighet i forhold til campingvogn- og bobilmerkene - som jo ofte konkurrerer hardt.

Vi var fornøyde med å få etablert forbundet den gang, men sammenlignet med arbeidet de gjør i dag så ser jeg at vi bare krabbet av gårde. Jeg må si jeg blir skikkelig imponert over hva forbundet får til i dag.

Fritid

– Jeg har mange ganger ønsket meg en campingvogn. Det å reise vekk i helger og ferier, og kun ha noen få kvadratmeter å holde rent i, det er virkelig ferie!

 – Men jeg har aldri hatt vogn selv. Det skyldes min prioritering av arbeidet. Selv om jeg har hatt familie med mann og to barn er jeg av typen som ikke klarer å gå hjem før jobben er unnagjort. Jeg har lagt stor ære i å holde ord, og har levert varer sent på kveld, på lørdager og søndager. Jeg har til og med kjørt fortelt til en kunde på 17. mai. Ikke sjeldent har jeg også hjulpet til med monteringen. Denne prioriteringen av kunden, samt god kvalitet på produktet ga oss god suksess. På det meste solgte vi over 1000 Penta-fortelt på ett år. Jeg har drevet Isabellas norske datterselskap som om det var mitt eget, og jeg har mye detaljkunnskap om produktene - som har kommet kundene til gode.

– Hvordan har dine egne ferier vært?

– De har alltid vært tilpasset jobben, og for vår del var det i januar. Jeg har aldri hatt sommerferie.

– Din mann, Thomas Andreasson, har også jobbet i samme firma i mange år. Hvordan har det vært å være sjef for sin mann?

– Du skal være veldig forelsket, og du må i tillegg svelge en del kameler. Det er egentlig ikke noe jeg vil anbefale. Jeg traff Thomas for 30 år siden på en messe i Essen. Da bodde han i Gøteborg. Etter en stund flyttet han til Sarpsborg, og vi giftet oss. Thomas jobber fremdeles i Norsk Isabella.

– Noen opplevelser du husker bedre enn andre?

– Det kan du trygt si, jeg vil aldri glemme det aller første forhandlermøtet jeg skulle ha ansvaret for med Norsk Isabella. Da skulle vi på besøk til fabrikken i Danmark. Det var flere ti-talls kunder med på turen. Det begynte bra med oppmøte i våre lokaler her i Sarpsborg. Så kom bussen og hentet oss og vi kom til kaia i Moss for å ta danskebåten. Men der var det ingen båt. Den hadde gått i stykker og måtte repareres.

Det var kaldt og vi ble sultne. Vi skulle vært på båten og spist middag. Men vi fikk bussen til en bensinstasjon hvor vi tømte alle hyllene for mat og snacks. Etter hvert ble båten klar til avgang og vi kom oss om bord, og alle fikk hver sin lugar. Men så var det 16 mennesker som ropte høyt på meg, det var folk på lugaren deres… 

Det viste seg at alle lugarene var dobbeltbooket. Det løste seg, selv om det var mange mennesker og mye bagasje som måtte flyttes på i trange ganger. Men alle kom seg i seng til slutt.Da vi kraftig forsinket kom til Fredrikshavn neste dag var det snøstorm. Og slikt vær i Danmark fører til lange forsinkelser. Det ble en laaang tur til Vejle i sneglefart. Ved ankomst var det planlagt lunsj, men siden vi var så sent ute for rundturen i fabrikken rakk vi det ikke. Det var en tur jeg aldri glemmer, ikke minst fordi det var første gang jeg hadde ansvaret alene.

– Hvordan har overgangen til pensjonisttilværelsen vært?

– Det har vært en litt brå overgang, og jeg savner ikke minst den sosiale kontakten som jobben min førte med seg.  Men når jeg ser meg tilbake føler jeg meg heldig, det har vært en god reise, avslutter Trine-Lise Garberg Andreasson.